Psykiatrien har gjort meg hissig

Jeg har alltid vært et såkalt "englebarn". Jeg havnet aldri i krangler, jeg var pliktoppfyllende, og gjorde som oftest det jeg ble fortalt. Hvis det noen ganger skulle oppstå uenighet, la jeg meg heller flat, og lot dem stå på sitt. Jeg var veldig konfliktsky, og den eneste jeg klarte å være sint på til tider, var meg selv. At andre ble sint, var som regel min egen feil; det var hvert fall det jeg tenkte da, og som har fulgt meg gjennom hele oppveksten, og som fremdeles er veldig fremtredende den dag i dag. Jeg har liksom ikke lov å bli sint, på en måte, for det er jo alltid jeg som tar feil.

Jeg har snakket om dette "sinneproblemet" med folk i psykiatrien, og alle har reagert på det. De skjønner ikke hvordan jeg ikke kan bli sint når jeg føler jeg blir urettferdig behandlet, og hvorfor jeg ikke klarer å stå opp for meg selv. Det er sunt å ha alle typer følelser, deriblant sinne. Alle er sinte innimellom, det er helt menneskelig. Jeg vet jo det, det er bare ikke sånn jeg er.

Men, så kommer men-et. Etter mange år i psykiatrien, har jeg omsider lært å slå litt fra meg, ikke på langt nær av det som forventes, men likevel lite grann. Psykiatrien har formet meg, men det har vært over lengre tid. Jeg var ikke slik i begynnelsen, for som vanlig, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om. Jeg tok medisinene de mente var riktige for meg, og jeg protesterte ikke på noen ting, selv om jeg ble dårlig behandlet. Det har forandret seg. Nå kan jeg faktisk vise litt motstand, men sjeldent sinne.

Jeg har oppdaget noe underveis, og det er at jeg ikke lenger er redd for at ansatte i psykiatrien skal være sinte på meg. Jeg er egentlig redd for sinte folk, og jeg bryr meg veldig om det når det kommer til familie, venner og kjæreste. Men akkurat de som jobber i psykiatrien, kan være så sinte på meg som de bare klarer, uten at jeg faller i grus. Jeg bryr meg ikke om det. Ikke at det pleier å skje, men om det skjer, kan jeg faktisk bare le av det.

Men det er noe som kan gjøre meg skikkelig sint, så sint at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Dette skjer om mine nærmeste har fått dårlig behandling, eller opplever noe jeg selv mener er urett.

- Ikke bland deg, sier han, tydelig irritert. Dette har du ingenting med.
- Selvfølgelig blander jeg meg når min bestevenn ikke blir møtt med respekt, svarer jeg i en sint tone.
Det er overhode ikke greit!

Jeg fikk kjeft i dag for noe jeg gjorde i går. Jeg havnet i en heftig argumentasjon med en sykepleier her på huset, fordi jeg blandet meg inn i behandlingen til Sara. Det er hvert fall deres ord. Det som egentlig skjedde, var at jeg stod opp for henne, og støttet henne når hun ikke ville prate med en ansatt. Det er mulig jeg ble litt vel revet med, men jeg ble skikkelig irritert, og la ikke skjul på det. Jeg ville bare hjelpe. Dette ble selvfølgelig tatt opp med meg i dag, men jeg fikk forklart hva som skjedde fra mitt synspunkt. Jeg fikk til og med ros for at jeg var så moden i forklaringen min, og at det var lettere å se det fra min side uti fra hvordan jeg la det frem. Det var jo faktisk litt SCORE!

Så, konfliktsky eller ikke, jeg stiller alltid opp for dem jeg bryr meg om. Om jeg så må heve stemmen..

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #innlagt #psykiatri #psykisksyk #psyk #behandling #sinne #psykiatriskavdeling #pasient

 

Én kommentar

hei

19.01.2016 kl.20:19

vet dere hvor lenge dere skal være lagt inn? :)

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

21, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits