Snakk med meg

Etter jeg kom på DPS, er det mye som har forandret seg fra da jeg var innlagt på sykehuset. Ikke nødvendigvis med psyken min, men hvordan jeg "oppfører" meg, og hvordan behandlingen foregår. Jeg har ikke god kontakt med de ansatte, for jeg sitter så å si bare på rommet, eller så er jeg ute og farter. Dette gjør at dagene går kjempeforte, noe som faktisk er litt frustrerende til tider. Jeg har på en måte ikke tid til noe, men det er jo egentlig ikke sant; jeg bare bruker den annerledes.

På sykehuset kjente jeg alle, men nå skal det nevnes at jeg var der i tre år. Likevel, der hadde jeg ansatte jeg likte, ansatte jeg kunne tulle med, snakke med, og som merket umiddelbart da jeg hadde det vanskelig. Jeg trengte ikke gi beskjed en gang, fordi jeg hadde så tett oppfølging. Her på DPS, kan jeg sitte å grine på badet i to og en halv time uten at noen merker det. Det kan jo være godt det også, men de får liksom ikke innblikk i hva jeg sliter med når de aldri observerer meg, eller snakker med meg, for den saks skyld. Det har også påvirket meg til å ikke søke hjelp når jeg trenger det. De har jo ikke tid uansett..

Det er akkurat det samme i samtalebehandling. Veldig lite personlig. Jeg pleier å ha samtale én gang i uken, og da er både legen, psykologen og en ansatt med på møtet. Det er ikke terapi, det er så vidt samtaler med mening. De spør ikke hvordan det går, og da får jeg ikke sjansen til å svare heller. Jeg liker ikke å komme med konkrete problemer når jeg er der, fordi jeg er redd for at det skal bli bagatellisert, og at de ikke ønsker å høre hva jeg sliter med uansett. De nevner heller ikke hendelser hvor jeg har hatt det vanskelig i avdelingen, for å snakke om hva som utløste det, eller hvordan vi kan unngå det i fremtiden. Ingenting. Jeg føler jeg ikke har noen å snakke med lenger. Og det kan være skummelt, for da slutter jeg å kjenne etter - og det er DA jeg mister meg selv.

Matilde

#psykepiker #DPS #innlagt #psykisksyk #psykiatri #pasient #psykiatrisk #psykiatriblogg #psykiskhelse #psyk

Én kommentar

Den Grønne

14.01.2016 kl.22:33

Har på følelsen at det er mange som føler det slik når de blir overført til DPS.

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

21, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits