Bort med masken?

«Du må lære deg å være deg selv når du er med familien. Du trenger ikke ta på deg masken du automatisk tar på når du kommer utenfor disse fire veggene. Du må tørre å vise deg sårbar, for familien din vil være der for deg, og støtte deg hele veien. Ikke hold dem utenfor, slipp dem inn i din verden. Ikke la dem tro du har det bra når du ikke har det»

Hva mener hun med det? Hva er poenget med at de skal se meg når jeg er på mitt verste? For at de skal få innsikt i at jeg faktisk sliter mer enn jeg gir uttrykk for? Jeg kjenner jeg er redd for at de har snakket om meg, og det at jeg lever et såkalt dobbeltliv. At de ansatte kjenner den syke delen, mens familien kjenner den friske delen, og når de snakker sammen, skjønner de ikke hvorfor det er sånn.

Som jeg har skrevet tidligere, har jeg lettere for å vise meg sårbar for de ansatte på avdelingen, fordi de ikke er personlig involvert i meg og mitt liv. Jeg er en del av jobben deres. Mens familien får det vondt når jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke utsette dem for det som er vanskelig for meg, for de vet ikke alltid hvordan de skal reagere, og har lett for å si noe "feil". På avdelingen har de mye erfaring med det jeg sliter med, så jeg kan fortelle dem akkurat det jeg tenker på, uten å være redd for at noen blir bekymret. Er det ikke bedre sånn da?

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser

3 kommentarer

Live

21.07.2015 kl.16:01

Nei, det er ikke godt å si hva hun mener med det. Jeg forteller heller ikke familien min hvordan jeg egentlig har det, jeg orker ikke det, det er mye bedre om de ser meg med masken på og tror at jeg har det bra, syns jeg da. Men det har vel med at de vil vise at de er der for oss uansett hvordan vi har det, med eller uten masken på. Fastlegen min sa at dersom belastningen blir større ved å fortelle så er det helt greit å la være å fortelle, så da holder jeg meg til det.

~Live

Psykepiker

21.07.2015 kl.17:42

Live: Ja, du sier noe der. Jeg tror også belastningen ville blitt større om de fikk vite alt. Det er derfor jeg er livredd familiesamtaler. Jeg er så redd noen fra avdelingen skal forsnakke seg når det kommer til alt jeg helst vil ha for meg selv. Hadde jeg vært 100% åpen med familien, hadde jo ikke det vært et problem, men jeg vil bekymre dem minst mulig. Jeg får nøye meg med det dobbeltlivet jeg lever, og det fungerer bra. Familien er tross alt hverken legen eller psykologen min.

trettanemone

21.07.2015 kl.23:00

Det kommer helt an på hva slaps type relasjoner dere har og har hatt under din oppvekst. Og ikke minst så skal du respektere dine følelser oppi dette. Kanskje dette ikke er tiden for å "utfordre" deg selv, men heller gå gjennom en prosess der du lærer å akseptere og være glad i deg selv. Bli Frisk, hva nå enn det innebærer. Det er mye sykt i det friske og.

Jeg syns dU/dere skriver så fint og har gulgt bloggen siden dere startet. Ble umiddelbart betatt :)

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

21, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits