Anger

Det er mye jeg angrer på i livet mitt. Ting jeg ikke kan gjøre noe med, men som likevel gnager i sjelen min enda. Hadde jeg visst hvordan livet mitt ble for noen år tilbake, er det mye jeg ville gjort annerledes.

Jeg angrer på at jeg sluttet med medisiner etter jeg ble skrevet ut sist gang, for det resulterte i en to år lang tvangsinnleggelse. Tenk hvor jeg kunne vært, om jeg ikke var så dum som trodde at jeg ikke trengte medisiner for å holde meg stabil. To unødvendige år av livet mitt.

Jeg angrer på at jeg begynte med selvskading. Unødvendige arr på kroppen.

Jeg angrer på alle de gangene jeg har vært uærlig overfor de som er glad i meg, og som vil mitt beste. Når jeg sier at jeg prøver, men innerst inne føler jeg har gitt opp. Når jeg tar på meg en maske, slik at ingen skal vite at jeg sliter. Unødvendige løgner.

Jeg angrer på alle de vennene jeg har mistet kontakten med, grunnet psykdom og innleggelser. Jeg hadde et nettverk en gang, men nå er det ikke mange igjen. Unødvendig tap av vennskap.

Men det såreste jeg angrer på, er at jeg skaffet meg en hund, i den hensikt at jeg trodde jeg ville få orden på livet mitt. Hadde jeg bare hatt noen andre å ta vare på, hadde jeg blitt tvunget til å ta vare på meg selv også. Det var det jeg sa til alle dem rundt meg. Jeg er nesten på gråten her jeg sitter, for det beste som har hendt meg, er nettopp hunden min. Men når jeg tenker på at det er mine foreldre som sitter med ansvaret nå, gjør at jeg får ordentlig vondt i magen. Det er jo min hund, og det er jeg som er mammaen hennes. Men jeg har ikke vært der for henne, jeg har vært innelåst uten utgang alt for lenge nå. Hunden min er 4 år, og jeg har så å si vært innlagt så lenge jeg har hatt henne. Tenk hvor vanskelig det blir for henne når jeg må ta henne ut av "barndomshjemmet" sitt, og inn i min lille leilighet (har ikke leilighet per dags dato, men på sikt). Nå har hun rutiner på turer, bading, klipping av klør, vaksine, løpetid, og så videre. Mine foreldre kjenner henne bedre enn jeg gjør. Det gjør vondt. Likevel kan jeg trøste meg med at hun ikke har glemt meg. Hver gang jeg kommer hjem, kommer hun løpende til meg, og logrer med halen som bare det. Jeg tror hun innerst inne vet at det er jeg som eier henne. Jeg vet også at hun har det bra hos foreldrene mine, og at hun er en høyt elsket hund av alle i familien. Alle hjelper til når foreldrene mine har andre planer. Men det var ikke sånn det skulle bli. Hun fortjener en stabil mamma, noe jeg ikke kan love at jeg blir. Jeg angrer ikke et sekund på at hun kom inn i livet mitt, men jeg angrer på at jeg ikke var klar da jeg fikk henne..

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #anger 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits