Anger

Det er mye jeg angrer p i livet mitt. Ting jeg ikke kan gjre noe med, men som likevel gnager i sjelen min enda. Hadde jeg visst hvordan livet mitt ble for noen r tilbake, er det mye jeg ville gjort annerledes.

Jeg angrer p at jeg sluttet med medisiner etter jeg ble skrevet ut sist gang, for det resulterte i en to r lang tvangsinnleggelse. Tenk hvor jeg kunne vrt, om jeg ikke var s dum som trodde at jeg ikke trengte medisiner for holde meg stabil. To undvendige r av livet mitt.

Jeg angrer p at jeg begynte med selvskading. Undvendige arr p kroppen.

Jeg angrer p alle de gangene jeg har vrt urlig overfor de som er glad i meg, og som vil mitt beste. Nr jeg sier at jeg prver, men innerst inne fler jeg har gitt opp. Nr jeg tar p meg en maske, slik at ingen skal vite at jeg sliter. Undvendige lgner.

Jeg angrer p alle de vennene jeg har mistet kontakten med, grunnet psykdom og innleggelser. Jeg hadde et nettverk en gang, men n er det ikke mange igjen. Undvendig tap av vennskap.

Men det sreste jeg angrer p, er at jeg skaffet meg en hund, i den hensikt at jeg trodde jeg ville f orden p livet mitt. Hadde jeg bare hatt noen andre ta vare p, hadde jeg blitt tvunget til ta vare p meg selv ogs. Det var det jeg sa til alle dem rundt meg. Jeg er nesten p grten her jeg sitter, for det beste som har hendt meg, er nettopp hunden min. Men nr jeg tenker p at det er mine foreldre som sitter med ansvaret n, gjr at jeg fr ordentlig vondt i magen. Det er jo min hund, og det er jeg som er mammaen hennes. Men jeg har ikke vrt der for henne, jeg har vrt innelst uten utgang alt for lenge n. Hunden min er 4 r, og jeg har s si vrt innlagt s lenge jeg har hatt henne. Tenk hvor vanskelig det blir for henne nr jeg m ta henne ut av "barndomshjemmet" sitt, og inn i min lille leilighet (har ikke leilighet per dags dato, men p sikt). N har hun rutiner p turer, bading, klipping av klr, vaksine, lpetid, og s videre. Mine foreldre kjenner henne bedre enn jeg gjr. Det gjr vondt. Likevel kan jeg trste meg med at hun ikke har glemt meg. Hver gang jeg kommer hjem, kommer hun lpende til meg, og logrer med halen som bare det. Jeg tror hun innerst inne vet at det er jeg som eier henne. Jeg vet ogs at hun har det bra hos foreldrene mine, og at hun er en hyt elsket hund av alle i familien. Alle hjelper til nr foreldrene mine har andre planer. Men det var ikke snn det skulle bli. Hun fortjener en stabil mamma, noe jeg ikke kan love at jeg blir.Jeg angrer ikke et sekund p at hun kom inn i livet mitt, men jeg angrer p at jeg ikke var klar da jeg fikk henne..

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #anger

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-rene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, s denne bloggen vil handle om livet p psykiatrisk, og alt det frer med seg. Vi valgte opprette denne bloggen for f kt forstelse, men ogs for vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits