Jeg er bare litt redd

Jeg innrmmer gjerne at jeg er blitt institusjonalisert. Jeg har vrt s lenge innlagt, at jeg ikke husker hvordan et normalt liv er. Dette gjr noe med en person. Det blir nrmest som si frykten for det ukjente. For livet utenfor disse drene er nettopp det - ukjent. Det nrmer seg et r siden sist jeg tok bussen alene. Sist jeg fullt og holdent hadde ansvar for meg selv. Et r med strenge regler for bde tilsyn og utgang. Et r siden de stolte p meg sist. Og nr de tar over s mye av kontrollen, mister jeg troen p at jeg klarer vre selvstendig. Hvordan skal jeg lre meg svmme, nr de nekter ta av armringene? Er det da rart jeg er redd for vann, nr de fremstiller det s farlig?

For jeg er det. Redd.

Jeg er redd for fremtiden. Der er jeg nok ikke alene, fremtiden er like usikker for alle. Men min fremtid innebrer store forandringer. Jeg m p nytt lre vre uavhengig, noe mange p min alder allerede er ferdig med. Jeg har aldri fr bodd alene, har kun bodd med familien, eller p en institusjon. Tenk om det er slik min fremtid ser ut, inn og ut av psykiatrisk, en svingdrpasient, som aldri blir helt frisk. Jeg vil s gjerne videre, men fy hvor skummelt det er skulle klare mestre livet p egenhnd.

Det skaper en ny frykt; frykten for vre alene. De siste rene av min sykdomsperiode, har jeg vrt veldig skjermet, med trygge omgivelser, og f utfordringer. Jeg er vant med, om jeg skulle ha det vanskelig, at det alltid er noen der som hjelper meg gjennom det. Jeg er blitt avhengig av ha folk rundt meg, og det lover ikke bra for veien videre. Men det klare meg selv, er ikke noe som skjer over natten. Jeg har en grundig plan for hvordan jeg skal unng vre alene i fremtiden. Bde p DPS, rehabilitering, og etter hvert et bemannet bofellesskap. Jeg skal ikke vre alene, har de sagt til meg, for de vet hvor redd jeg kan bli nr jeg ikke har noen sttte meg p.

Men den aller strste bekymringen min, er bli voksen. Selv om jeg p papiret er voksen n, fles det ikke slik i det hele tatt. Det er fordi jeg har vrt innlagt siden jeg var 18, akkurat i den fasen hvor man prver seg p voksenlivet. Tar sertifikat, flytter ut hjemmefra, studerer, jobber, bestemmer over seg selv, og prver gjre noe fornuftig med livet sitt. Det er s mange bekymringer rundt det vre voksen, at jeg skulle nske jeg var barn for alltid. Det skremmer meg snn vite at jeg aldri fr barndommen tilbake, og at den bekymringsfrie epoken i livet mitt er over. Jeg m faktisk ut og fly, jeg ogs. Forlate redet, og bare stole p at vingene brer meg.

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #institusjonalisert

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-rene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, s denne bloggen vil handle om livet p psykiatrisk, og alt det frer med seg. Vi valgte opprette denne bloggen for f kt forstelse, men ogs for vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits