Jeg er bare litt redd

Jeg innrømmer gjerne at jeg er blitt institusjonalisert. Jeg har vært så lenge innlagt, at jeg ikke husker hvordan et normalt liv er. Dette gjør noe med en person. Det blir nærmest som å si «frykten for det ukjente». For livet utenfor disse dørene er nettopp det - ukjent. Det nærmer seg et år siden sist jeg tok bussen alene. Sist jeg fullt og holdent hadde ansvar for meg selv. Et år med strenge regler for både tilsyn og utgang. Et år siden de stolte på meg sist. Og når de tar over så mye av kontrollen, mister jeg troen på at jeg klarer å være selvstendig. Hvordan skal jeg lære meg å svømme, når de nekter å ta av armringene? Er det da rart jeg er redd for vann, når de fremstiller det så farlig?

For jeg er det. Redd.

Jeg er redd for fremtiden. Der er jeg nok ikke alene, fremtiden er like usikker for alle. Men min fremtid innebærer store forandringer. Jeg må på nytt lære å være uavhengig, noe mange på min alder allerede er ferdig med. Jeg har aldri før bodd alene, har kun bodd med familien, eller på en institusjon. Tenk om det er slik min fremtid ser ut, inn og ut av psykiatrisk, en svingdørpasient, som aldri blir helt frisk. Jeg vil så gjerne videre, men fy hvor skummelt det er å skulle klare å mestre livet på egenhånd.

Det skaper en ny frykt; frykten for å være alene. De siste årene av min sykdomsperiode, har jeg vært veldig skjermet, med trygge omgivelser, og få utfordringer. Jeg er vant med, om jeg skulle ha det vanskelig, at det alltid er noen der som hjelper meg gjennom det. Jeg er blitt avhengig av å ha folk rundt meg, og det lover ikke bra for veien videre. Men det å klare meg selv, er ikke noe som skjer over natten. Jeg har en grundig plan for hvordan jeg skal unngå å være alene i fremtiden. Både på DPS, rehabilitering, og etter hvert et bemannet bofellesskap. Jeg skal ikke være alene, har de sagt til meg, for de vet hvor redd jeg kan bli når jeg ikke har noen å støtte meg på.

 

Men den aller største bekymringen min, er å bli voksen. Selv om jeg på papiret er voksen nå, føles det ikke slik i det hele tatt. Det er fordi jeg har vært innlagt siden jeg var 18, akkurat i den fasen hvor man prøver seg på voksenlivet. Tar sertifikat, flytter ut hjemmefra, studerer, jobber, bestemmer over seg selv, og prøver å gjøre noe fornuftig med livet sitt. Det er så mange bekymringer rundt det å være voksen, at jeg skulle ønske jeg var barn for alltid. Det skremmer meg sånn å vite at jeg aldri får barndommen tilbake, og at den bekymringsfrie epoken i livet mitt er over. Jeg må faktisk ut og fly, jeg også. Forlate redet, og bare stole på at vingene bærer meg.

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #institusjonalisert 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits