Sammenbrudd

Av og til blir det for mye for meg. Jeg klarer ikke henge med - det går for fort. Plutselig er vi i juni, og i fjor på denne tiden, var jeg utskrivningsklar. Jeg var så nære på å bli skrevet ut, men så endret ting seg, og jeg mistet plassen på DPS. Jeg trodde vi kunne søke igjen etter noen måneder, bare sånn at jeg fikk stablet meg på beina igjen etter tilbakefallet. De månedene ble et år, og her sitter jeg enda.

Innimellom slår realiteten meg i trynet, og da knekker jeg fullstendig sammen. Det er ikke her jeg skal være. Dette er ikke et liv for en ung jente. Spesielt ikke under disse omstendighetene. Hadde jeg vært på en åpen avdeling, der jeg kan styre litt selv, hadde det vært noe annet. Her er jeg innelåst, og får ikke engang bestemme hva jeg skal innta av mat og drikke. De styrer alt. Hele livet mitt ligger i deres hender. Jeg er deres ansvar. Av og til lurer jeg på om behandleren min ser meg som noe annet enn bare sykdom, for jeg føler hun kun behandler meg som en pasient. En som ikke vet hva som er best for en selv. Kanskje hun har rett, men man kan jo aldri vite når jeg ikke får sjansen til å prøve engang..

I går bikket det over for meg. Jeg fikk ett av mine, ikke så uvanlige, sammenbrudd. Jeg taklet ikke tanken på å være innlagt stort lenger. Jeg innså hvor håpløst livet mitt virker akkurat nå. Og jeg tenkte på den lange veien jeg har foran meg. Jeg var med andre ord veldig langt nede, og da kommer alle følelsene strømmende på, som en overveldende flodbølge. En blanding av fortvilelse, sinne, oppgitthet, tristhet og en hel foss med tårer. Jeg trenger et liv verdt å leve. Jeg skal ikke bo på lukket psykiatrisk for alltid, jeg har søren meg en hund å ta vare på. En som er avhengig av meg, og som trenger "mammaen" sin.

Jeg innså til slutt at den eneste som kan gjøre noe med den situasjonen, er meg selv. Så enkelt, men samtidig så forferdelig vanskelig. Ingen kan leve livet for meg, uansett hvor mye jeg kunne trengt akkurat det. Jeg føler meg så alene, samtidig som jeg vet at jeg er omringet av mennesker som vil meg vel. De ønsker at det skal gå bra med meg, og de ønsker meg en lys fremtid. Så jeg bestemte meg for å kjempe. Kjempe enda hardere enn det jeg allerede gjør, selv om jeg ikke vet om det er mulig. Jeg skal komme meg ut fra dette stedet, over på en åpen post, og på sikt få leilighet. Det skal gå! Jeg må bare være veldig tålmodig. Som vi sier i psykiatrien, de tre T-ene, "Ting Tar Tid"

 

 

Matilde

 

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits