Når maten blir et (stort) problem

Jeg sliter veldig om dagene. Jeg kjemper hver dag mot stemmen, og det medfører at jeg også må kjempe mot personalet. Jeg står i midten. De krever forskjellige ting av meg. Det er en evigvarende kamp, selv om jeg egentlig vet hvem jeg skal høre på, men det er ikke lett å ta riktig beslutning. Ikke når letteste utvei er å høre på stemmen. Jeg vil bare gjøre henne fornøyd, slik at hun kan la meg være i fred, bare for en liten stund. Jeg vet hun ikke vil meg godt, og at det hun vil, faktisk kan være skadelig for meg. Men om det er prisen å betale for å roe henne ned et par hakk, er det verdt det. Det handler litt om prioritering; vil jeg ha det bra psykisk, eller fysisk?

Jeg snakker om at hun nekter meg å ta til meg næring. Hun slanker meg mot min vilje. Det høres kanskje rart ut, og det kan virke som et enkelt valg å bare ikke høre på henne. Men det er mer komplisert enn som så. Det føles umulig. Hun er helt jævlig mot meg når hun ikke får viljen sin. Jeg blir redd henne, og redd for hva hun kan få meg til å gjøre.

Personalet fortviler. De vet ikke hva de skal gjøre, for de kan jo ikke tvinge meg heller. En post for spiseforstyrrelser ble koblet inn for en stund tilbake, og de mente jeg måtte begynne med en kostplan. Det var ikke snakk om så mye næring i begynnelsen, jeg måtte bare få rutiner på inntaket. Bedre med litt enn ingenting, sa de da. Jeg klarte stort sett å følge planen, da jeg visste akkurat hvor mye jeg fikk i meg, verken mer eller mindre. Men så ville de øke, og siden jeg kun fikk i meg flytende næring, bestemte de at jeg måtte begynne med næringsdrikk, for det virket lettest og var mer næringsrikt.  Jeg fortsatte å følge planen, men stemmen ble mer og mer misfornøyd.

Så sa det stopp. Jeg fikk ikke lov å ta til meg noe som helst. Og det er der jeg er nå. Ingen næring. Jeg lever på kaffe og brus. Og apropos brus, nå sier personalet at jeg må kutte ned på brusen (drikker alt for mye), fordi de mener jeg fyller opp magen når jeg drikker det, slik at jeg ikke er sulten til måltidene. Det er bull. Jeg kan være aldri så sulten, men det går bare ikke! Jeg får ikke i meg noe som helst.

Jeg kjenner jeg er veldig bekymret for hvordan utfallet av dette vil bli. Jeg vet jo selv at jeg ikke kan sulte meg for alltid. Men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke noe valg. Hun har all styring over meg, noe jeg hater. Jeg vil jo ikke ha det sånn, og om jeg kunne bestemme selv, hadde jeg selvsagt tatt til meg mer. Og det vet de som jobber her, og de vet at jeg kjemper, men i dag sa kontakten min at det finnes en grense for hvor lenge de kan se på at jeg går uten næring. Jeg ber til høyere makter om at hun ikke mente innleggelse på spiseforstyrrelsesposten, og i verste fall tvangsforing!? FML (for real)

 

Matilde

 

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #spiseforstyrrelse #stemmer 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits