Akseptere at jeg er psykisk syk

Da jeg ble innlagt første gang, var det frivillig. Jeg trengte en pause, og trodde det var derfor jeg ble innlagt. At jeg hadde møtt veggen, og trengte å komme meg ovenpå igjen. Men da jeg ble møtt i psykiatrien, ble jeg sendt rett på en psykosepost. Jeg visste vel ikke hva psykose var?

Jeg gikk til ukjent farvann. Alt var nytt og uvant, og plutselig måtte jeg åpne meg, og snakke om mine opplevelser. Opplevelser som var tegn på psykdom.

I begynnelsen var jeg, noe jeg selv vil kalle, en «drømmepasient». Jeg godtok alt, kranglet aldri, hadde ikke raseriutbrudd, og tok medisinene de mente var riktig for meg. Jeg godtok situasjonen, og samarbeidet. Jeg stolte på at de visste hva som var best for meg. Jeg hadde relativt «uskyldige» symptomer i begynnelsen, noe som gjorde at de ikke helt klarte å finne ut hva de skulle gjøre med meg. Jeg hadde ikke nok symptomer til å passe noen diagnose. Da kom det frem at stemmehøring ikke var så unormalt, og at det ikke trengte å bety noe som helst.

Men jeg var ikke helt fornøyd med det, jeg ville ha svar på om det var noe galt med meg eller ikke. Jeg fikk ingen svar på det første oppholdet på DPS, og jeg begynte derfor å gjøre ting man aldri skal gjøre: google problemene. Plutselig kjente jeg meg igjen i den ene og andre diagnosen. Jeg trengte sårt å ha navn på det som plaget meg, som en bekreftelse på at jeg ikke bare var sliten, men at det var noe mer.

Uansett, symptomene mine eskalerte, og det var ikke lenger tvil om det var psykdom eller bare utbrenthet. Jeg fikk til slutt en diagnose, men var ikke tilfreds da heller. Jeg hadde snudd tvert om, og ville ikke ha en diagnose på papiret. Jeg ville legge både innleggelser og diagnoser bak meg, og leve et friskt og normalt liv. Naiv, som jeg var, trodde jeg at problemene mine var forbigående, men det er ikke sånn det fungerer.

Så kom benektelsen. Jeg ville ikke innse at det var noe galt med hjernen min. Hjernen er jo et av de viktigste organene vi har, og det er den som styrer tankene, men også hver minste bevegelse vi gjør, og ellers alle funksjoner i kroppen. Jeg tenkte at så lenge jeg kunne gå og snakke, var det ikke noe galt. Hjernen min fungerte akkurat slik den skulle.

Jeg klarte ikke å godta at jeg var psykisk syk og trengte medisiner. Det ble tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering. Jeg var visst for psyk til å vite hva som var best for meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var innlagt, og kjempet lenge mot psykiatrien. Da jeg til slutt innså at jeg ikke kom noen vei, og at samarbeid var den eneste måten å komme ut fra psykiatrisk på, begynte jeg så smått å ta pillene de mente jeg måtte ha for å bli frisk. Frisk? Jeg måtte rett og slett akseptere at jeg var psykisk syk, ellers kom jeg ingen vei.

Jeg prøver fremdeles å akseptere det..

 

 

Matilde 

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #medisiner #tvang 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits