Er du redd, eller?

Hva er det første du tenker når du hører om psykisk syke personer? 

Tenker du de sitter i en seng og vugger frem og tilbake mens de lager rare lyder?
Tenker du de løper naken rundt i byen og hyler og skriker?
Tenker du de går rundt med en barnevogn med en dukke oppi?
Tenker du kanskje at de sitter og har samtaler med seg selv?
Eller verst av alt, tenker du at de er kriminelle?

Vel, da har du sett for mye på film. Selvfølgelig, det finnes jo dem som kan ha en slik adferd, men det er langt i fra hvordan flesteparten av psykiatriske pasienter er. Blir du overrasket når jeg sier at du mest sannsynlig har gått forbi minst ti personer med psykiske helseplager på en tur rundt i byen? Hva sier det deg? For det første at det er vanligere enn man skulle trodd, og for det andre at det er helt normale folk som sliter; det kunne like godt vært deg.

Det er ikke alltid det er like lett å se at en person strever med psyken, nettopp på grunn av at problemene ligger i hjernen, og ikke på kroppen hvor det er synlig. Der har du meg. Jeg er hun som er "usynlig" syk for alle andre enn dem som ser meg til enhver tid, og som ser hvilke daglige kamper jeg kjemper.Jeg har siden tenårene vært veldig flink til å skjule, ta på meg en maske, og late som om jeg er en jente som har det bra. Jeg har faktisk blitt så vant med det, at det skjer automatisk hver gang jeg forlater avdelingens fire vegger. I lengden blir det veldig slitsomt, noe jeg kjenner godt på kroppen etter en permisjon med mange inntrykk. Jeg er fortsatt for feig til å vise meg sårbar; jeg har jo "diagnosen" flink-pike-syndrom, så det er i hovedsak de som jobber på avdelingen som kjenner til min smerte, rett og slett fordi det er de som er der når jeg har en dårlig dag. Det er de som tørker tårene mine når livet føles altfor tungt. På avdelingen er jeg omringet av folk med kunnskap, noe som gjør det lettere å vise sider av meg som ingen andre får se; de dømmer meg ikke, noe som trygger meg. Selvsagt har familien sett meg, og vært der for meg når jeg har hatt det ekstra tungt, men de har aldri vært vitne til mine verste dager, noe som gjør at de ikke alltid helt skjønner alvorlighetsgraden av hva jeg sliter med. På samme måte som alle andre som ser meg med masken på. Jeg er jo helt normal, så hvorfor er jeg da innelåst på psykiatrisk? Jo, nettopp fordi det er helt alminnelige folk som blir innlagt. Folk som trenger hjelp til å komme seg ovenpå igjen, etter at livet har spent bein på dem. Det kan skje hvem som helst, og når dette skjer, trenger de ikke bare en sykemelding fra jobben, men også fra livet.

 

Så jeg spør igjen: Hva er det første du tenker når du hører om psykisk syke personer? 

 

Matilde

 

#psykiatri #psykiatrisk #psykisksyk #psykepiker #psykiskhelse #psykiatriblogg #psykdom #innlagt #sykemeldt

8 kommentarer

Mari

18.05.2015 kl.18:24

Det er så viktig det dere gjør. Jeg prøver på noe av det samme selv, å vise at psykiske problemer er noe som kan ramme hvem som helst, og fjerne tabuet rundt det. Jeg har aldri vært innlagt, men kjenner meg igjen i mye av det som blir skrevet her på bloggen, og jeg synes det er fint og også få lese om det fra deres perspektiv. Lykke til begge to, ønsker dere alt det beste! :)

Psykepiker

18.05.2015 kl.21:44

Mari: Ja, vi føler faktisk selv at dette er en viktig blogg. Bra du liker det vi skriver, det gjør oss så glad, og ikke minst motivert.
Takk så mye! <3

Martin

18.05.2015 kl.22:33

Det er alt for mange fordommer mot psykisk syke personer, et godt eksempel er:

Søk på Youtube på "Sint dame på bussen" da gjør folk narr av psykisk syke personer!....

rosaelefant

19.05.2015 kl.02:48

Jeg har også opplevd å bare få beskjed om å skjerpe meg. Har hatt null kontakt med politi eller vært innlagt, men jeg fikk beskjeden fra lærere konstant. Om det hadde vært så lett som å skjerpe seg, så hadde det ikke vært et menneske med psykiske lidelser på denne planet. Man ber ikke noen med brekt bein om å løpe det bra, og det gjør man ikke for folk med psykiske lidelser heller.

Når jeg hører om psykisk syke personer, så tenker jeg på utrolig tøffe mennesker som kjemper en utrolig kamp ingen kan se. Jeg har også alltid hatt "flink pike syndrom" og jeg er fremdeles slik at å være ute blant folk sliter meg helt ut, fordi jeg setter på en maske. Psykisk syke må være de mest talentfulle skuespillerne, for vi klarer å lure hele verden til å tro at alt er bra, når vi har et helvete gående inni oss.

zephyrus

19.05.2015 kl.11:00

Kjempebra blogg. Kjenner meg veldig igjen i opplevelsene deres. Stå på!

Psykepiker

19.05.2015 kl.12:40

zephyrus: Takk! Bra du liker bloggen vår. Håper du vil fortsette å følge oss.

Psykepiker

19.05.2015 kl.13:43

rosaelefant: Det er de verste ordene man kan høre når man har det vanskelig. "Skjerp deg", liksom. Og det er som du sier, hadde det bare vært å skjerpe seg, så hadde jo ingen trengt hverken medisiner eller innleggelser. Vi vet så alt for godt at det ikke går an å skjerpe seg, eller tenke annerledes, eller ikke være redd lenger. Vi har faktisk tenkt å skrive et innlegg om akkurat det, så det må du lese.

Ja, det er tungvint å late som hele tiden, fordi verden ikke er "klar" for å akseptere at det finnes mennesker som sliter på en annen måte enn det som er "vanlig". "Vanlig" og "normal", er forholdsvis ord jeg ikke takler. Hvem bestemmer egentlig hvordan man skal være. Alle er jo forskjellige. Så bare fordi vi ikke følger strømmen, er vi syke? Nei, ikke alt man kan forstå seg på..

Psykepiker

19.05.2015 kl.14:21

Martin: Ja, har sett den; det er helt grusomt! Skal man le av dem som sliter, fordi de oppfører seg annerledes enn det som blir ansett som "normalt"?

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits