Tanker rundt selvmord

Jeg kom over et innlegg hvor en jente drøftet om selvmord var egoistisk eller ikke. Da fikk jeg et akutt behov for å skrive selv, ettersom jeg også har tenkt disse tankene.

Før tenkte jeg at selvmord var et valg man tok om man hadde det virkelig vanskelig, og at det var feil å holde seg i live for noen andres skyld. Det er tross alt din smerte og ditt liv - brutalt, men sant. Jeg mente det var umenneskelig å stå i det vanskelige, bare for ikke å såre noen. På et tidspunkt synes jeg også at selvmord egentlig ikke var så gale. Hvorfor var døden så fæl, når man skulle dø uansett. Det er jo bare et liv, uavhengig om man dør som 17-åring eller 84-åring.

Tenk på alt du kan oppleve, og alt du går glipp av. Nei, du går ikke glipp av noe - du er død. Det er ikke som å sovne på en fest, og føle at man gikk glipp av all moroa. Man våkner aldri igjen, og har derfor ingen erindring om verken det som har skjedd, eller det som kommer til å skje. Du er ikke en del av denne verden lenger. Du er ingenting.

Men med tiden har jeg endret synspunkt. Jeg har fått en annen forståelse av hvordan et selvmord kan være så utrolig ødeleggende for dem som sitter igjen. Det er traumatisk. Et sår som aldri gror. En smerte som aldri går vekk. En evig sorg. Derfor kan mange mene at det er egoistisk å ta sitt eget liv, for du fjerner din egen smerte, men overfører den videre til dem rundt deg. Jeg vil ikke gå så langt å si at det er egoistisk, for det er ingen som har til hensikt å såre noen når de tar det fatale valget. De har bare gitt opp å kjempe. Når man gang på gang prøver og feiler, er det vanskelig å se for seg at man en gang skal vinne.

Jeg skal innrømme at jeg også har både selvmordstanker og forsøk i bagasjen, og selv om jeg fortsatt tidvis har de tankene, har jeg bestemt meg for at det ikke skal bli flere forsøk. Jeg skal kjempe. Kjempe for å få livet mitt tilbake. Jeg har ikke samvittighet til å ta mitt eget liv, for jeg vet jeg er høyt elsket av både familie og venner. De fortjener at jeg kjemper, og ikke gir opp. En mor burde aldri begrave sitt barn, for hun lever og ånder for at barnet skal ha det så godt som mulig. En mors største frykt, er nettopp det å miste sitt eget barn. Vil man virkelig påføre sin egen mor den smerten?

Så har du sluttet å kjempe for deg selv, kjemp for dem som bryr seg om deg. De som ønsker deg alt godt og som alltid vil være der for deg. Ikke ta en permanent løsning på et midlertidig problem.

 

Matilde

 

#psykiatri #psykdom #selvmord #psykisksyk #psykiatrisk #psykepiker #psykiskhelse 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Psykepiker

Psykepiker

20, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

hits