Psykiatrien har gjort meg hissig

Jeg har alltid vært et såkalt "englebarn". Jeg havnet aldri i krangler, jeg var pliktoppfyllende, og gjorde som oftest det jeg ble fortalt. Hvis det noen ganger skulle oppstå uenighet, la jeg meg heller flat, og lot dem stå på sitt. Jeg var veldig konfliktsky, og den eneste jeg klarte å være sint på til tider, var meg selv. At andre ble sint, var som regel min egen feil; det var hvert fall det jeg tenkte da, og som har fulgt meg gjennom hele oppveksten, og som fremdeles er veldig fremtredende den dag i dag. Jeg har liksom ikke lov å bli sint, på en måte, for det er jo alltid jeg som tar feil.

Jeg har snakket om dette "sinneproblemet" med folk i psykiatrien, og alle har reagert på det. De skjønner ikke hvordan jeg ikke kan bli sint når jeg føler jeg blir urettferdig behandlet, og hvorfor jeg ikke klarer å stå opp for meg selv. Det er sunt å ha alle typer følelser, deriblant sinne. Alle er sinte innimellom, det er helt menneskelig. Jeg vet jo det, det er bare ikke sånn jeg er.

Men, så kommer men-et. Etter mange år i psykiatrien, har jeg omsider lært å slå litt fra meg, ikke på langt nær av det som forventes, men likevel lite grann. Psykiatrien har formet meg, men det har vært over lengre tid. Jeg var ikke slik i begynnelsen, for som vanlig, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om. Jeg tok medisinene de mente var riktige for meg, og jeg protesterte ikke på noen ting, selv om jeg ble dårlig behandlet. Det har forandret seg. Nå kan jeg faktisk vise litt motstand, men sjeldent sinne.

Jeg har oppdaget noe underveis, og det er at jeg ikke lenger er redd for at ansatte i psykiatrien skal være sinte på meg. Jeg er egentlig redd for sinte folk, og jeg bryr meg veldig om det når det kommer til familie, venner og kjæreste. Men akkurat de som jobber i psykiatrien, kan være så sinte på meg som de bare klarer, uten at jeg faller i grus. Jeg bryr meg ikke om det. Ikke at det pleier å skje, men om det skjer, kan jeg faktisk bare le av det.

Men det er noe som kan gjøre meg skikkelig sint, så sint at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Dette skjer om mine nærmeste har fått dårlig behandling, eller opplever noe jeg selv mener er urett.

- Ikke bland deg, sier han, tydelig irritert. Dette har du ingenting med.
- Selvfølgelig blander jeg meg når min bestevenn ikke blir møtt med respekt, svarer jeg i en sint tone.
Det er overhode ikke greit!

Jeg fikk kjeft i dag for noe jeg gjorde i går. Jeg havnet i en heftig argumentasjon med en sykepleier her på huset, fordi jeg blandet meg inn i behandlingen til Sara. Det er hvert fall deres ord. Det som egentlig skjedde, var at jeg stod opp for henne, og støttet henne når hun ikke ville prate med en ansatt. Det er mulig jeg ble litt vel revet med, men jeg ble skikkelig irritert, og la ikke skjul på det. Jeg ville bare hjelpe. Dette ble selvfølgelig tatt opp med meg i dag, men jeg fikk forklart hva som skjedde fra mitt synspunkt. Jeg fikk til og med ros for at jeg var så moden i forklaringen min, og at det var lettere å se det fra min side uti fra hvordan jeg la det frem. Det var jo faktisk litt SCORE!

Så, konfliktsky eller ikke, jeg stiller alltid opp for dem jeg bryr meg om. Om jeg så må heve stemmen..

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #innlagt #psykiatri #psykisksyk #psyk #behandling #sinne #psykiatriskavdeling #pasient

 

Feil førsteinntrykk

Det er merkelig hvordan et førsteinntrykk kan være så feil. Jeg har en primærkontakt jeg alltid har syntes var drøy og lite egnet i jobben sin på en psykiatrisk avdeling. Hun er fortsatt den samme, sier det samme, og gjør ting som kan være veldig uprofesjonelt. Dette er altså det jeg fra begynnelsen har reagert på, og jeg gikk faktisk så langt som å snakke med kontrollkommisjonen om henne (jeg gav dem ikke noe navn, bare sa at det er en som jobber her som kan være en smule spesiell i møtet med pasientene). Likevel, underveis i denne innleggelsen, har jeg lært meg å kjenne henne, dette er hvordan hun er som person, og som regel mener hun ikke noe vondt med det hun sier og gjør. Hun er en rett-fra-levra person, og det har jeg begynt å venne meg til. Noen ganger kan det faktisk være en lettelse når hun sier det hun mener, for da vet jeg hvor jeg har henne. Nå er hun den personen jeg har mest kontakt med her på avdelingen. Jeg sier mer til henne enn til behandlerne mine, og ofte er det gode samtaler. Hun er også den eneste som på hver vakt har lyst å sette seg ned for en liten prat, for å snakke om løst og fast, eller for å ta opp en problemstilling. Hun har allerede sett meg oppløst i tårer, sett at frustrasjonen min har gått litt over styr, og holdt meg i hånden når jeg har trengt det. I tillegg virker det som om hun bryr seg om meg, og er ikke sen med å gi en klem når det er tydelig at jeg sliter. Jeg stoler faktisk på henne, og hun har alltid ett eller annet å si i forhold til hvordan jeg har det, pluss at hun faktisk åpner seg for meg angående sitt eget privatliv. Innimellom lurer jeg litt på om hun ikke er helt god selv, hehe, med tanke på teoriene hun har når det for eksempel kommer til at alle mennesker velger livet allerede før de blir født. Hun er sikkert ikke den eneste med en slik oppfatning, det er bare ikke logisk for meg. Det er på en måte det samme når jeg snakker om min logikk, som ikke hun forstår, og siden hun kan si at jeg er syk fordi jeg ikke deler hennes tankegang, føler jeg at jeg kan si det samme om henne. Det er vel fair?

 

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #psykisksyk #helsevesen #innlagt #psykiatri #psykiskhelse #psyk #psykiatriskavdeling 

Psykisk syk som barn?

Jeg har vært i psykiatrien hele mitt voksne liv, men jeg vet faktisk ikke helt når alt begynte. Innimellom kan det virke som om jeg var "annerledes" allerede som barn, men da er det sjeldent noen som oppdager det. Barn har livlig fantasi, barn gjør rare ting hele tiden, nettopp fordi de er i gang med å utforske verden, og tenker derfor annerledes. Logikken deres samsvarer ikke med en voksen hjerne, så det er helt normalt. Jeg har hele mitt liv fått høre at jeg er moden for alderen, noe jeg pratet om med en i teamet mitt for noen dager siden. Hun sa jeg var en interessant person å prate med, hva enn det måtte bety. Det virket som om hun ble overrasket over det jeg fortalte, noe som ga meg inntrykk av at hun hadde sine tanker om meg.

Uansett om det begynte allerede i ung alder eller ikke, har jeg hatt en fin barndom. Jeg har vært en livlig, glad og utadvendt jente, og jeg ser tilbake med både smil og tårer. Smil fordi jeg hadde det så bra, tårer fordi jeg forandret meg, og ble psykisk syk. Hvorfor ble jeg det, når jeg hadde alle forutsetningene for å få et bra liv? Det er trist å tenke på. Men jeg er ikke bitter, sånt kan skje den beste. Håper bare jeg kommer meg ut av det en gang, sånn at jeg også kan se de lyse sidene livet har å by på.

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #psykisksyk #psykiatri #psyk #psykiskhelse 

Dårlig selvbilde

Jeg som mange andre sliter med selvbilde, som oftest er det et mareritt og se seg selv i speilet, at jeg har lyst å skrike og knuse speilet, fordi jeg blir så oppgitt og lei meg over hvordan jeg ser ut. Jeg har så mange komplekser ved meg selv.Jjeg klarer ikke å ta imot komplimanger jeg får, feks du er så fin, da tenker jeg at de bare sier det for å være hyggelig.

Jeg er veldig usikker på meg selv, jeg er veldig sjenert, er alltid redd for å si eller gjøre noe feil. Jeg er veldig opptatt av å få bekreftelse på ting. feks visst jeg har skrevet noe, så må de si det er veldig bra, ellers sletter jeg det hele, eller visst jeg har sminket meg må noen si det ser bra ut før jeg går ut. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn, det tar mye krefter.

Jeg håper en dag at jeg slipper alt dette, at jeg aksepterer meg selv for den jeg er.

 

sara

 

Snakk med meg

Etter jeg kom på DPS, er det mye som har forandret seg fra da jeg var innlagt på sykehuset. Ikke nødvendigvis med psyken min, men hvordan jeg "oppfører" meg, og hvordan behandlingen foregår. Jeg har ikke god kontakt med de ansatte, for jeg sitter så å si bare på rommet, eller så er jeg ute og farter. Dette gjør at dagene går kjempeforte, noe som faktisk er litt frustrerende til tider. Jeg har på en måte ikke tid til noe, men det er jo egentlig ikke sant; jeg bare bruker den annerledes.

På sykehuset kjente jeg alle, men nå skal det nevnes at jeg var der i tre år. Likevel, der hadde jeg ansatte jeg likte, ansatte jeg kunne tulle med, snakke med, og som merket umiddelbart da jeg hadde det vanskelig. Jeg trengte ikke gi beskjed en gang, fordi jeg hadde så tett oppfølging. Her på DPS, kan jeg sitte å grine på badet i to og en halv time uten at noen merker det. Det kan jo være godt det også, men de får liksom ikke innblikk i hva jeg sliter med når de aldri observerer meg, eller snakker med meg, for den saks skyld. Det har også påvirket meg til å ikke søke hjelp når jeg trenger det. De har jo ikke tid uansett..

Det er akkurat det samme i samtalebehandling. Veldig lite personlig. Jeg pleier å ha samtale én gang i uken, og da er både legen, psykologen og en ansatt med på møtet. Det er ikke terapi, det er så vidt samtaler med mening. De spør ikke hvordan det går, og da får jeg ikke sjansen til å svare heller. Jeg liker ikke å komme med konkrete problemer når jeg er der, fordi jeg er redd for at det skal bli bagatellisert, og at de ikke ønsker å høre hva jeg sliter med uansett. De nevner heller ikke hendelser hvor jeg har hatt det vanskelig i avdelingen, for å snakke om hva som utløste det, eller hvordan vi kan unngå det i fremtiden. Ingenting. Jeg føler jeg ikke har noen å snakke med lenger. Og det kan være skummelt, for da slutter jeg å kjenne etter - og det er DA jeg mister meg selv.

Matilde

#psykepiker #DPS #innlagt #psykisksyk #psykiatri #pasient #psykiatrisk #psykiatriblogg #psykiskhelse #psyk

depresjonsfølelse

Jeg har det ikke så bra om dagen, jeg har det veldig tungt og vanskelig. Jeg prøver så godt jeg kan å stå i det uten å gjøre dumme valg eller avgjørelser. Depresjonens klør har godt tak i meg, som drar meg lengre og lengre ned for hver dag. Ting ser  ganske håpløst og utfordrene ut. Jeg sliter med å i det hele tatt stå opp om dagene, som ofte fører til at jeg ligger i sengen langt ut på dag. Det er skikkelig tiltak å pusse tenner, holde rommet ryddig, ta på meg rene klær. Det kan gjerne gå dager før jeg gjør ting. Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, eg er bare likegyldig.alt går på autopilot, jeg gjør ting og tang uten å helt være tilstede, jeg føler jeg står utenfor meg selv. Det er ikke en god følelse.

Jeg håper virkelig dette snur, at dette bare en en liten dump ned. Tanken på å gå inn i depresjon igjen, gjør meg helt kvalm. jeg orker ikke dette en gang til. 

Sara

 

 

Faen, hun er tilbake for fullt

Er det noe som kan trigge meg, er når det kommer til mat og kropp. Det går personlig veldig opp og ned med forholdet mitt til mat. Jeg blir styrt av en stemme som nekter meg å spise. Noen ganger klarer jeg å stå imot, mens andre ganger har jeg ikke noe annet valg enn å høre på henne. Hun er så ufyselig at jeg blir direkte kvalm. Min tidligere psykolog sa at jeg hadde en psykotisk spiseforstyrrelse, nettopp fordi det er stemmen som styrer matinntaket mitt. Noen ganger sier stemmen at jeg må ned i vekt, koste hva det koste vil. Hun kan bli så intens, at bare jeg tenker på mat, klikker hun vinkel.  Hun sammenligner meg med andre, at jeg må bli så og så tynn, gå så og så lenge uten mat, og at jeg er svakere enn dem om jeg spiser. Hun prøver å gjøre det til en konkurranse for å "motivere" meg, for, som hun sier, hun vil bare hjelpe meg til å bli fornøyd med meg selv. Og nå er hun der for fullt igjen. Jeg skal straffes fordi jeg i det siste har spist mer enn på lenge. For å si det sånn: kjæresten min (som jeg har vært sammen med i tre og en halv måned) vet fortsatt ikke at jeg har en spiseforstyrrelse. Men nå er jeg redd jeg ikke klarer å skjule det lenger. Jeg har spist med ham, jeg har kost meg med mat.. men det har sin pris. Nå er den tid forbi, og jeg skal og bli tynn igjen. Hun skal støtte meg hele veien, sier hun, men hvis jeg går imot henne, skal jeg straffes. Det er så frustrerende at jeg har lyst å grine. Men klarer jeg å gjøre henne fornøyd, lar hun meg være i fred. Hvert fall for en liten stund. Og vet dere? Det er faktisk verdt det. Hvis jeg kan roe henne ved å ikke spise, gjør jeg det. Det er helt jævlig når hun først begynner, likevel klarer hun å overbevise meg om at det er løsningen på problemene mine. At et liv som tynn, bare vil gi meg fordeler, til tross for alt det bærer med seg, som f.eks. manglende energi, og å hele tiden måtte lyve for dem rundt meg: «jeg er ikke sulten», «jeg har akkurat spist», «jeg har ikke så god matlyst», «jeg skal spise en stor middag etterpå» and the list goes on. Jeg tenker på mine nærmeste, som vil føle seg så hjelpeløse oppi det hele. Det er ikke lett å se en av sine kjære sulte seg på den måten jeg gjør. Og det suger at mitt problem med mat, skal påvirke andre enn meg selv. Faen!!

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #spiseforstyrrelse #psykose #innlagt #psykiatri #psykiatrisk #psykisksyk #psyk #stemmer 

Musikkterapi

Avdelingen jeg er innlagt på nå, tilbyr musikkterapi. Jeg hadde aldri i verden trodd at det ville gi så mye glede, da jeg verken kan synge eller spille noen instrumenter. Men er det en ting som er sikkert, så er det at det faktisk er terapi.

Ofte vurderer jeg å ikke møte opp til timen, av forskjellige grunner. Mye fordi jeg er trøtt og sliten om morgenene, men også når jeg ikke er helt i form og bare vil isolere meg. Likevel kommer jeg meg omsider opp, ustelt og jævlig groggy - og vet dere? Etter fem minutter i musikkrommet, er jeg som ny og glemmer alt det kjipe. Jeg føler meg plutselig ikke trøtt lenger, og jeg koser meg. I de 45 minuttene, klarer jeg å legge bekymringene fra meg, og det er deilig!

Familien min merket det også; hvor kjekt jeg hadde det da jeg fikk holde på med litt musikk. I timene med musikkterapeuten fokuserte vi på gitar, og jeg ble innstilt på at det ville jeg gjerne mestre. Så til bursdagen fikk jeg min egen gitar. Jeg er ikke særlig flink (enda), men jeg liker å holde på med det, og jeg lærer stadig nye ting.

For ikke så lenge siden, startet jeg også med litt sangtimer. Jeg er ikke så flink å synge, men jeg klarer meg. Tror jeg? Helt fra jeg var liten har jeg hørt at jeg ikke kan synge, ikke frekt ment fra noen, men det var fakta. Derfor har jeg ikke selvtillit nok til å synge når andre hører på, og da jeg ble spurt om å synge i mikrofon, sa jeg at det kom ikke på tale. Da vil jo den falske stemmen min bli forsterket. Likevel er det flere som har kommentert at jeg faktisk har en fin stemme, men som primærkontakten min sa «Jeg synes du synger fint, men jeg ville aldri anbefalt deg å melde deg på Idol». Da måtte jeg le litt. Neida, jeg synger med den stemmen jeg har, og så lenge jeg har det kjekt, er det ikke så nøye om det er noen falske toner her og der. 

 

Matilde

#psykepiker #psykiatriblogg #psykiatri #terapi #musikk #psykiatrisk #psyk #innlagt #pasient 

Fremtiden

Hvordan kommer fremtiden min til å se ut? Det er en tanke som ofte dukker opp hos meg, tanken skremmer meg litt,for jeg vet ikke. Jeg har tanker om hvordan jeg vil at den skal bli, men den kan jo bli helt annerledes enn jeg forestiller meg og.

Det værste som kan skje er jo at jeg fremdeles er syk og er i behandling og at jeg verken klarer å jobbe eller ta utdannelse, sånn som nå. Jeg bare vandrer rundt uten noe mening.

Hvertfall håper jeg om en del år at jeg kanskje har funnet meg en kjæreste, at jeg har et eller flere barn, har et fint hus, en jobb innenfor helsevesenet( sykepleier eller ambulansearbeider). En god psykisk og fysisk helse.

Sara

#psykiskhelse #psykisksykdom #psyk #psykiatrisk #pasient #psykiatriblogg

Hvordan har jeg det?

Hvordan har jeg det fortiden?

Tja, det går opp og ned, men føler det har gått litt mer ned nå de siste ukene. Jeg kjenner på mange vonde tanker og følelser. Jeg føler med tildels deprimert, og tung. Som jeg ikke har gjort på flere uker, eller måneder. Jeg vet ikke om det er på vei mot et tilbakefall eller om det bare er en liten dump ned. Men tross det kan jeg fortsatt glede meg over de gode tingene i livet mitt, som familie og venner og gjøre kjekke ting. Jeg kunne hatt det værre og jeg kunne hatt det bedre.

Sara

#psykepiker #psykisksykdom #psykiskhelse #psykiatrisk #psykiatri #psykisksyk #psykisklidelser #psykiatriblogg #DPS #pasient

Selvskading

Det er over syv måneder siden sist gang jeg trengte å sy et selvpåført sår, likevel er skadetrangen fortsatt like intens og tilstedeværende. Jeg har skadetrang så å si daglig, men jeg klarer å stå imot. Klarte.. Hadde en liten sprekk for ikke så lenge siden, og selv om jeg på mange måter ønsker å straffe meg selv, kutte meg til blodet spruter og ødelegge kroppen min, jobber jeg beinhardt for å la vær. Jeg har motivasjon nå. Jeg vil ikke bekymre mamma. Tenk hvor fortvilende det må være for en mor å vite at datteren skader og ødelegger kroppen sin på den måten. Det må være fælt å være så hjelpeløs. Jeg står også imot for mine søsken, da jeg vil gjøre alt jeg kan for å være et godt forbilde. Og så gjør jeg det selvsagt for kjæresten også. Med ham kan jeg ikke skjule det en gang. Så ja, ikke mer selvskading. Jeg er ferdig med sånt, og har lyst å legge det bak meg, men det kan jeg faktisk ikke love helt hundre prosent. Jeg trodde jeg kunne det, men nå er jeg usikker. Vil jeg alltid ha behov for å skade meg selv på en eller annen måte? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har trangen til å være så selvdestruktiv, jeg angrer jo alltid etterpå. Men det må jo være en grunn til at det er så vanskelig å skifte handlingsmønster, ikke sant? Det betyr jo bare at det på en eller annen måte hjelper for en liten stund. Men det er akkurat det, en liten stund. Det er ikke verdt det. Det er hvert fall det jeg har kommet frem til.

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #selvskading #selvdestruktiv

Sliten

Helt siden jeg ble overflyttet har jeg nesten gjort på noe hele tiden, bare for å unngå å kjenne på følelsene og tankene.. Jeg orker ikke å kjenne på noe, men det krever mye. Jeg er sliten, veldig sliten, jeg har bare lyst å sove i mange dager.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til meg selv, for jeg kjenner jo nå at jeg ikke bare overser tingene som skjer i meg. Jeg føler meg tom men samtidig ikke. Det er veldig vanskelig å skulle skrive ned tanker og føleleser.

Stemmene hører jeg hver dag, men de er veldig mye midre intense, så jeg tar nesten ikke ekstra medisin, som jeg tror er veldig positivt. Men det e jo sånn det er, noen perioder er de veldig aktiv og andre perioder er de mye mindre plagsomme. Jeg håper det holder seg sånn.

Sara

#psykepiker #psykisksyk # psykiskhelse

Nattens mareritt

Klokken er 03.39. Det er mørkt ute, og jeg hører vinden ule. Regnet pisker på ruten, mens hjertet mitt galopperer. Jeg føler meg ikke trygg. Hodet lar meg ikke slappe av, og jeg får de verste katastrofetankene. I natt dør jeg, tenker jeg, mens jeg leter etter noe å beskytte meg med. Ingen kan redde meg, det er kun meg og angsten. Jeg vurderer å gå ut til nattevakten, for atter en gang få bekreftelse på at jeg blir passet på. Eller kanskje jeg trenger en røyk? Noe som kan roe meg ned. Dempe stressnivået. Men er det trygt å gå ut da? Jeg spør om nattevakten kan være med ut, ettersom jeg er livredd for å være alene. Spesielt nå, med alle de fæle tankene i hodet. Nattevakten ber meg gå inn på rommet igjen, for å prøve å sove. Hun sier det er midt på natten, og at alle de andre er lagt seg. Hun gjentar at det er trygt å sove, og at det ikke kommer noen inn de låste dørene. Men det trygger meg ikke helt, for jeg vet at døden lusker rundt utenfor. Likevel er jeg fullt klar over at søvn er viktig, så jeg legger meg under dynen, tar på litt musikk og satser på at jeg sovner etter hvert. Jeg trenger å sove, kroppen skriker etter litt hvile, etter flere netter uten ordentlig søvn. Jeg vil heller til drømmeland, enn å være våken i et mareritt. Er det for mye å be om?

 

Matilde & Sara

#psykiatri #psykepiker #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg#innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser 

Nytt kapittel

Nå har det gått nesten to uker siden jeg ble flyttet over på DPS på åpen post. Det har egentlig gått veldig bra, jeg trives veldig godt! Personalet og avdelingen er nytt, men jeg begynner å bli vant til det. Personalet blir jeg mer og mer kjent med og pasientene virket greie, men de er veldig mye eldre enn meg, men det er helt ok. Jeg er jo ikke kommet her for å få meg venner, hehe.

Det at Matilde har vært her hele veien, fra jeg kom tror jeg har gjort det veldig mye lettere. Jeg har hatt hun som støtte hele veien, så det har vært veldig trygt og godt, i en ellers veldig usikker situasjon.

Jeg holder fortsatt på å venne meg til den nye tilværelsen, for dette er jo noe helt annet enn jeg var vant med for 3 uker siden.

Sara

#psykepiker #psykiatrisk #psykiskhelse #DPS #psykisksyk #helsenorge #psykisk

Moving on

I de siste innleggene våre, har vi skrevet at ting har gått fremover, og at vi er klare for utskrivelse. Nå er den tiden endelig kommet. Vi er begge flyttet til samme DPS, men vi er på forskjellige avdelinger. Det betyr ikke annet enn at det kun er en trapp mellom oss. Vi kan med andre ord fortsatt være sammen så mye vi orker. Noe vi liker spesielt godt, er at vi nå kan oppholde oss på rommene til hverandre, noe som var strengt forbudt på den forrige avdelingen. Dette er luksus i forhold. Vi har faen meg fått privatliv, og kan nå styre det meste selv. Fra nå av blir alt lettere for oss, men om vi fortjener det? Hell yes! Vi har jobbet ræven av oss for å komme hit vi er i dag.

Sara & Matilde 

 

#psykiatri #psykepiker #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg#innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #DPS

Ny behandler, Igjen..

Som jeg har skrevet i et innlegg på bloggen før har jeg hatt veldig mange behandlere det siste året. Vell, nå har jeg fått en ny, midlertidig. Jeg har blitt lovet en fast behandler iløpet av noen uker, håper virkelig de holder det. Trenger stabilitet rundt meg.

Behandleren jeg har nå, er utrolig grei og en av de beste jeg har vært borti dette året. Hun hører, forstår og støtter meg. Det er utrolig deilig.

Jeg gleder meg veldig til å få en fast behandler, en som jeg kan bli godt kjent med, som jeg regne med. Krysset fingrerne for at h*n er grei og at det er en jeg får god kjemi med.

Sara

#psykiatri #psykisksyk #psykepiker #psykiskhelse #psykiatrisksykehus #innlagt.

God periode, takk og lov!

Nå er de fleste ansatte kommet tilbake igjen fra ferie, og selv om det fortsatt er sommer, er hverdagen så smått begynt å inntre. Behandleren min er tilbake, og vikarbehandleren er ute av bildet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg tror vikaren gjorde en god jobb med meg. Jeg må innrømme at det ser ut som metodene hans gjorde underverker. Det er rart å si det, for jeg har aldri før kjent på så store kontraster, og det er sjeldent jeg klarer å føle på hva det faktisk er som gjør meg bedre/verre. Men nå tror jeg at jeg kan si at det var han, og metodene hans, som gjorde susen. Jeg er kommet meg betraktelig, jeg merker det selv, og de ansatte sier de kan se det på meg. Jeg er ikke den samme som jeg var før ferien.  Jeg har fått mer utgang også, helt på egenhånd - og jeg mestrer det. Livet er begynt å smile litt til meg igjen, og jeg kan ikke annet enn å nyte det. Joda, jeg har dager hvor jeg sliter, men de dagene er i mindretall, og det er fremgangen vi må fokusere på.

Behandleren min sa at hvis det går like bra med meg de neste ukene, som det har gjort den siste tiden, ville hun søke meg videre til DPS. Vi har en avtale om at jeg blir prioritert på DPSet, noe som vil si at det bare vil ta noen uker etter vi har søkt, før jeg får plass. Så hvis alt går etter planen, kan jeg være ute av lukket psyk innen to måneder, etter tre år bak stengte dører. Det er en fantastisk tanke, men jeg må ta det med en klype salt. Først og fremst må jeg få fri utgang, og ikke bare en time på formiddag, og en time på ettermiddag. Dette er noe som kan ta litt tid, om jeg kjenner behandleren min rett. I tillegg kan jeg jo faktisk ikke få plass på DPS før det er en ledig plass, uavhengig om jeg er prioritert eller ikke. Så da gjenstår det å krysse fingre og tær, og håpe på at den gode perioden min vil vare.

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser

Den siste tiden

Nå er det en god stund siden jeg har lagt ut innlegg. Jeg har rett og slett ikke klart å sette meg ned å skrive. Men jeg tror dere vil få høre litt fra meg fremover.

Det har skjedd en del ting. Jeg har blandt annet fått fri utgang og sjeldnere tilsyn, og fått ny behandler.

Forrige uke fikk jeg endelig fri utgang! Etter et år der jeg bare har fått gå med følge. Det er veldig stort for meg å kunne gå ut helt alene, men det er også veldig uvant. Jeg har bare et kvarter, men det er en god begynnelse.

Tilsyn er satt til en gang i timen, dag og natt. Kan faktisk ikke huske sist jeg hadde så sjeldent tilsyn. Det å ikke ha noen som åpner døren utallige ganger iløpet av en time er utrolig deilig.

Det går fremover, folkens! Jeg har jobbet veldig mye med meg selv, for å få disse frihetene. Jobbing gir resultater.

Sara

#paykiatri #psykisksyk #psykiskhelse #psykiatrisk #psykepiker #

Å velge døden

Før jeg begynner på innlegget, vil jeg bare si at jeg IKKE er suicidal!

En naturlig ting å tenke på når man er psykisk syk, er måter å få det bedre på, og måter å bli kvitt alt det vonde på. Er det folk som sliter, og har slitt over en lengre periode, kan de fort se på livet som håpløst. Da er det også lett for at de begynner å tenke på å gi opp, og velge døden fremfor livet. Noen ganger kan folk som sliter psykisk, se på selvmord som eneste løsning, ettersom psykisk sykdom er veldig vanskelig å leve med, og fordi det ikke er lett å forestille seg at man kan bli frisk igjen.

Jeg tenker selv på selvmord, og måter å gjøre det på, men jeg har ingen planer om å virkeliggjøre disse tankene. Men det dukker opp i ny og ne, og kan tidvis være altoppslukende. Men jeg tenker ikke bare på hvordan jeg kan ta livet mitt, men også hvordan jeg hvert fall ikke ville gjort det. Drukning står høyt på listen når det kommer til måter jeg ikke vil dø på. Det sies at det ikke er så ille, fordi du vil dø ganske raskt, men tanken på å ikke få puste, skremmer livet av meg. Jeg ville heller ikke klart å hoppe fra høyder, da jeg har høydeskrekk. Det er jo fort gjort, og sannsynligheten for å overleve er minimal, men likevel, jeg hadde ikke turt det.

Så, hvis jeg virkelig ikke vil leve lenger, hadde jeg håpet at det var en ulykke, eller at fysisk sykdom tok knekken på meg. Det er uskyldig, og man kan på den måten ikke si at man valgte døden selv. Nå vet ikke jeg hva som er verst for de pårørende, men jeg forestiller meg at selvmord ville vært tøffere å "akseptere" , for da er det lett for å tenke på alt som kunne vært gjort annerledes. Og de tankene ville alltid hjemsøkt dem som satt igjen. 

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #selvmord 

Bort med masken?

«Du må lære deg å være deg selv når du er med familien. Du trenger ikke ta på deg masken du automatisk tar på når du kommer utenfor disse fire veggene. Du må tørre å vise deg sårbar, for familien din vil være der for deg, og støtte deg hele veien. Ikke hold dem utenfor, slipp dem inn i din verden. Ikke la dem tro du har det bra når du ikke har det»

Hva mener hun med det? Hva er poenget med at de skal se meg når jeg er på mitt verste? For at de skal få innsikt i at jeg faktisk sliter mer enn jeg gir uttrykk for? Jeg kjenner jeg er redd for at de har snakket om meg, og det at jeg lever et såkalt dobbeltliv. At de ansatte kjenner den syke delen, mens familien kjenner den friske delen, og når de snakker sammen, skjønner de ikke hvorfor det er sånn.

Som jeg har skrevet tidligere, har jeg lettere for å vise meg sårbar for de ansatte på avdelingen, fordi de ikke er personlig involvert i meg og mitt liv. Jeg er en del av jobben deres. Mens familien får det vondt når jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke utsette dem for det som er vanskelig for meg, for de vet ikke alltid hvordan de skal reagere, og har lett for å si noe "feil". På avdelingen har de mye erfaring med det jeg sliter med, så jeg kan fortelle dem akkurat det jeg tenker på, uten å være redd for at noen blir bekymret. Er det ikke bedre sånn da?

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser

Tilpasset arbeid

For litt siden, ble jeg til min store forundring, kontaktet av jobbspesialisten her på huset. Hun spurte om jeg hadde begynt å tenke på fremtiden, og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Hun påpekte, som så mange andre, at jeg har vært innlagt en god stund uten å gjøre noe som helst. Det er ikke sunt for en ung jente å ikke gjøre noe som gir mening, og bare daffe inne på en lukket psykiatrisk avdeling.

Jeg har selv begynt å tenke på hva jeg vil bli, men selve veien for å komme dit, er altfor vanskelig for meg. Hukommelsen og konsentrasjonen er på bånn, og å sitte og studere pensum, virker nærmest umulig. Jeg forklarte dette til henne, og da svarte hun at det nødvendigvis ikke er den veien jeg skal gå. Kanskje ikke en ordentlig utdanning er noe for meg. Enda.

Jeg ble veldig lettet da hun forklarte at jeg fint kunne ha en tilpasset jobb, hvor vi informerer arbeidsplassen om hva jeg sliter med, og på den måten kunne ha et samarbeid rundt arbeidsoppgaver jeg faktisk klarer å gjennomføre. Jeg kan forsøke noen timer i uken, uten å ha en fast stilling, sånn at de ikke er avhengige av meg. Jeg kan komme og gå alt etter om jeg er i form til det eller ikke. Da blir det heller ikke stilt så høye krav til meg.

Før samtalen med henne, var jeg ikke klar over hvor godt tilbudet var for dem som ikke klarer å ha en fast jobb, derfor har jeg vært negativ til alt som heter arbeid. Nå, derimot, er jeg veldig ivrig etter å gi det et forsøk. Kanskje det kan skape litt mening i hverdagen min.

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser 

Vikarbehandler

Nå er behandleren min reist på ferie, og jeg har fått en ny vikarbehandler som kun skal være her i sommer. Jeg var veldig skeptisk. For det første er det en mann, for det andre er han 70+, og for det tredje er han svensk/finsk og en smule dansk. Dessuten tenkte jeg at det ikke kom til å bli ordentlige samtaler, men bare snakk om tilsyn og utgang.

I was wrong. Han er oppriktig interessert i å bli kjent med meg og plagene mine. Han bruker metoder jeg aldri har vært borti før, noe jeg synes er veldig interessant. Det virker som om han har peiling, selv om jeg ikke alltid forstår hva han vil frem til. Som for eksempel da han ba meg om å tegne stemmene mine, eller da han prøvde å forklare at alle stemmer kommer fra stemmebåndet. Hæ?

Men jeg gjorde et forsøk på å tegne stemmene, og da jeg viste ham tegningen, sa han at han forstod veldig godt hvorfor jeg frykter å trosse dem. Han ville til og med ta en kopi av tegningen, og vise den til de andre ansatte. Hvorfor? Jeg aner ikke. Men på en absurd måte, liker jeg måten han går frem på. Jeg liker at han er annerledes. I tillegg er han rene kontrasten til min faste behandler. Hun er altfor forsiktig, mens han er mer vågal. Han gir meg spillerom, og muligheten til å utfordre meg selv. Han har økt tilsynet mitt med ti minutter, og jeg tror kanskje han vurderer å gi meg utgang alene snart. Dette er egentlig litt morsomt, for med det samme hovedbehandleren er ute av bildet, får jeg løsere tøyler. Det er jeg godt fornøyd med, spesielt siden jeg ikke forstår hvorfor det har tatt så lang tid. Endelig blir ting gjort, og jeg kan si jeg nærmer meg utskrivelse med stormskritt. Eller hvert fall med litt mindre skritt. Tror jeg? Håper jeg!

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser 

Angst for angst

Den siste tiden har jeg slitt en del mer med angst, angst for å få et nytt panikkanfall. Kjenner det knyter seg i magen når jeg tenker på det. Det er så utrolig ekkelt med et slikt anfall. Heldigvis har jeg ikke hatt det på en stund. Jeg tenker ofte at jeg kommer til å få et nytt, men heldigvis skjer det ikke. Men frykten er der selv om, og den er helt jævlig, bokstavelig talt.

Når jeg opplever panikkanfall så blir det tungt og puste, og etterhvert hyperventilerer jeg, fortere og fortere, jeg får ikke oksygen i lungene, etterhvert blir jeg ør og svimmel, klarer ikke å tenke klart. Jeg tenker mine siste minutter er kommet, og at jeg kommer til å dø av å ikke få puste. Etter en liten stund, som føles ut som timer, går det litt og litt over, utrolig nok. Skulle ønske jeg kunne tenkt på det under et anfall - at det går over. 

 

Sara

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #panikkanfall #angst

Nevropsykologisk undersøkelse

Siden sist, har jeg tatt en nevropsykologisk undersøkelse. Det er fordi hukommelsen og konsentrasjonen min er håpløs. Jeg aner ikke hvordan det gikk, for jeg føler jeg gjorde det bra på enkelte områder, men dårlig på andre. Det var også det jeg fikk inntrykk av da jeg stoppet nevropsykologen i gangen for å spørre hvordan det hadde gått. Han sa at resultatene var veldig varierende, og at han skulle undersøke det nærmere, for å se om det var vanlig for en jente på min alder. Det kan være flere faktorer som gjør at testen gikk dårlig (hvis den gikk dårlig), blant annet lite næringsinntak, medisiner eller selve sykdommen. Jeg vet ikke om han finner svar på akkurat hva det er som gjør det, men han kan kanskje sammenligne andres resultater for å se om de ligner mine.

Personlig tror jeg det er medisinene. Jeg føler de bedøver hjernen min, sånn at jeg ikke klarer å tenke klart. Dessuten gjør medisinene meg dummere. Null tull. Den logiske delen av meg er så godt som borte. Folk må liksom forklare meg ting opptil tre ganger, og til og med da er det ingen garanti for at jeg faktisk har skjønt hva de prater om. Det finnes ingen mirakelkur mot det heller, så vidt jeg vet. Skal jeg bare slå meg til ro med å være dum da? Jeg hadde femmere og seksere på skolen. Jeg VAR smart en gang, men nå er jeg ikke i stand til å lese en bok, engang..

 

Matilde

 

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #medisiner  

Hvorfor er jeg her??

Noen ganger, eller egentlig ganske ofte, lurer jeg på hva jeg gjør på en lukket psykiatrisk avdeling. Jeg føler ikke de har en grunn for å holde meg her på tvang. Jeg er jo kommet meg betraktelig, pluss at jeg bruker mye mindre behovsmedisin enn tidligere. Hvis ikke det er tegn på bedring, så vet ikke jeg.

De sier alltid til meg «Du skal ikke være her for alltid, Matilde, dette er ikke et sted å bli værende på». Ja, men hallo da? Det er jo fullt og holdent deres ansvar å skrive meg ut. Jeg velger ikke å være her, det er jo de som holder meg her på tvang, og fornyer vedtaket hele veien. Det er så selvmotsigende at jeg blir kvalm. Selvfølgelig skal jeg ikke være her for alltid, det er jeg jo fullstendig klar over. Skal det være en slags trøst når de sier disse tingene? For da funker det dårlig. Det er nesten sånn at jeg føler de lurer meg. «Dette er ikke et sted å bli værende på», likevel holder de meg her. Bullshit hele greien.

 

Matilde

 

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #tvangsinnleggelse 

Ett skritt nærmere frihet

Jeg har lenge hatt utgang med familie, men ikke med de ansatte. Det er fordi de vet at jeg aldri kunne funnet på noe, som å rømme eller skade meg selv, når jeg er med familien. Det er annerledes med personalet, fordi jeg ikke er redd for å såre dem eller gjøre dem urolig. Terskelen er lavere når det gjelder de ansatte. Men ikke misforstå, jeg vil hverken rømme eller skade meg på noen måte, det er bare behandleren min som ikke stoler nok på meg.

 

Men nå ser det faktisk ut til å løsne litt. Det begynte med at jeg fikk sitte et kvarter på uteplassen med en ansatt. Så ble tilsynet mitt endret fra hvert femte minutt, til hvert syvende minutt. Og for noen dager siden, fikk jeg vite at jeg får gå i nærområdet med kontakten min i en halvtime. Dette virker kanskje ikke som noe å juble for, men det er faktisk ganske stort for meg. Jeg hadde fri utgang i fjor på denne tiden, hvor jeg nærmest kunne komme og gå når jeg ville. Det var jo meningen at jeg skulle skrives ut da, men ting ble verre, og jeg mistet utgangen. Siden da, har jeg ikke hatt utgang alene. Alt går så tregt med behandleren min. Hun er overdrevent forsiktig, noe som har satt bremser for fremgangen min. Det er så mye som må være klart før jeg kan skrives ut, og det er det vi har begynt med nå; gradvis tilvenning til et liv utenfor låste dører. Takk GUD! Jeg må bare vise at jeg takler å være mer selvstendig, og det skal jeg klare! Ett skritt nærmere frihet.

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser 

Selvtillit

Jeg har hatt veldig dårlig selvtillit og selvbilde så lenge jeg kan huske. Jeg har har alltid holdt meg litt i bakgrunn, og ikke gjort så mye ut av meg. Jeg har bestandig vært sjenert, stille og veldig avhengig av folk som jeg stolte fullt på. Dette fordi jeg ikke har vært sikker på meg selv, jeg har alltid måtte ha bekreftelse på ting jeg gjorde, og sa. Set var veldig tungt , det å ikke kunne stole på seg selv. Jeg så på meg selv som kjempestygg og mislykket. Jeg grein veldig mye over det, det var rett og slett helt jævlig å kjenne på de tingene.

Når det gjalt skolearbeid, så gikk ikke det så bra det heller. På prøver turte jeg ikke å svare med mindre jeg var helt sikker på at jeg hadde rett svar. Redselen for å bli sett på dum og teit var for stor. Så var ikke ofte jeg fikk så gode poeng på prøver eller en god karakter på muntlig. Jeg kunne jo mye mer enn jeg selv trodde. Det gikk jo veldig utover sluttresultatet når skoleåret var omme.

Jeg sliter den dag i dag med selvbilde og selvtilliten, men er blitt mye bedre de to siste årene. Jeg har lært utrolig mye om meg selv siden jeg kom inn i psykiatrien for noen år siden. Jeg er mye mer selvstendig, og ikke minst har jeg lært at jeg kan stole mer på meg selv. Jeg er mye mer utadvendt, jeg er ikke lengre den som sitter helt stille uten å si noe når vi er samlet en vennegjeng.

Sara

#psykiatri #psykiatrisk #psyk #psykepiker

Anger

Det er mye jeg angrer på i livet mitt. Ting jeg ikke kan gjøre noe med, men som likevel gnager i sjelen min enda. Hadde jeg visst hvordan livet mitt ble for noen år tilbake, er det mye jeg ville gjort annerledes.

Jeg angrer på at jeg sluttet med medisiner etter jeg ble skrevet ut sist gang, for det resulterte i en to år lang tvangsinnleggelse. Tenk hvor jeg kunne vært, om jeg ikke var så dum som trodde at jeg ikke trengte medisiner for å holde meg stabil. To unødvendige år av livet mitt.

Jeg angrer på at jeg begynte med selvskading. Unødvendige arr på kroppen.

Jeg angrer på alle de gangene jeg har vært uærlig overfor de som er glad i meg, og som vil mitt beste. Når jeg sier at jeg prøver, men innerst inne føler jeg har gitt opp. Når jeg tar på meg en maske, slik at ingen skal vite at jeg sliter. Unødvendige løgner.

Jeg angrer på alle de vennene jeg har mistet kontakten med, grunnet psykdom og innleggelser. Jeg hadde et nettverk en gang, men nå er det ikke mange igjen. Unødvendig tap av vennskap.

Men det såreste jeg angrer på, er at jeg skaffet meg en hund, i den hensikt at jeg trodde jeg ville få orden på livet mitt. Hadde jeg bare hatt noen andre å ta vare på, hadde jeg blitt tvunget til å ta vare på meg selv også. Det var det jeg sa til alle dem rundt meg. Jeg er nesten på gråten her jeg sitter, for det beste som har hendt meg, er nettopp hunden min. Men når jeg tenker på at det er mine foreldre som sitter med ansvaret nå, gjør at jeg får ordentlig vondt i magen. Det er jo min hund, og det er jeg som er mammaen hennes. Men jeg har ikke vært der for henne, jeg har vært innelåst uten utgang alt for lenge nå. Hunden min er 4 år, og jeg har så å si vært innlagt så lenge jeg har hatt henne. Tenk hvor vanskelig det blir for henne når jeg må ta henne ut av "barndomshjemmet" sitt, og inn i min lille leilighet (har ikke leilighet per dags dato, men på sikt). Nå har hun rutiner på turer, bading, klipping av klør, vaksine, løpetid, og så videre. Mine foreldre kjenner henne bedre enn jeg gjør. Det gjør vondt. Likevel kan jeg trøste meg med at hun ikke har glemt meg. Hver gang jeg kommer hjem, kommer hun løpende til meg, og logrer med halen som bare det. Jeg tror hun innerst inne vet at det er jeg som eier henne. Jeg vet også at hun har det bra hos foreldrene mine, og at hun er en høyt elsket hund av alle i familien. Alle hjelper til når foreldrene mine har andre planer. Men det var ikke sånn det skulle bli. Hun fortjener en stabil mamma, noe jeg ikke kan love at jeg blir. Jeg angrer ikke et sekund på at hun kom inn i livet mitt, men jeg angrer på at jeg ikke var klar da jeg fikk henne..

 

Matilde

#psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #anger 

Hva skal man svare?

Etter jeg ble syk, så har jeg alltid hatet å få spørsmål fra fremmede hva jeg jobber med eller studerer. Får hva skal man si? "Jeg gjør ikke en eneste ting fordi jeg er psykisk syk" Da har jeg lett for å tenke at de automatisk tror jeg er lat, og ikke gidder å jobbe eller studere, fordi jeg bare er "psyk". For mange tenker at det å være psykis syk, ikke er noe stor big deal. At det bare er til å skjerpe seg, og begynne å gjøre noe fornuftig. Jeg kan ofte føle på litt skam, fordi jeg ikke er i stand til verken å jobbe eller studere. Vi bruker NAV, men vi gir ikke noe tilbake til samfunnet.

Hadde jeg kunnet, hadde jeg gjerne studert og hatt en liten jobb ved siden av. Skaffe penger på egen maskin, forsørget meg selv. Jeg savner å jobbe, den mestringsfølelsen av å klare noe, og Følelsen for å gjøre noe for andre. Så snart jeg er i form til å gjøre noe bra innenfor skole eller jobb, skal jeg gripe sjansen.

Sara

#psykisksyk #psykiskhelse #psykiatri #psykiatrisk

Sommer på psykiatrisk

Det blir ikke noe sommerferie på meg i år heller. Det er veldig sårt for meg, for jeg lengter sånn etter en skikkelig sydenferie, hvor jeg bare kan rømme fra den situasjonen jeg er i, og nyte sommeren. Familie og venner reiser og koser seg, får sol på kroppen og tar tusen bilder av hvor minnerik ferie de har, som de selvfølgelig legger ut på sosiale medier. Jeg unner dem en ferie, det er ikke det, jeg blir bare en smule sjalu når de får et avbrekk fra den ellers så hektiske hverdagen. Fortjener ikke jeg også en liten pause fra min hektiske hverdag?

I følge kalenderen, er sommeren begynt, og da begynner også ferieavviklingen på avdelingen. Det vil si at behandlere og personal får ferie, og at det etter hvert vil komme mange nye (uerfarne) sommervikarer.

På én måte er det litt godt å slippe de ukentlige samtalene, for de kan være vel så tøffe. Dessuten er det ikke så travelt på avdelingen, med møter her og samtaler der. Det blir en roligere tilværelse, med større mulighet for å finne på ting, uten at det hele tiden skal krasje med andre avtaler.

På en annen side, virker det nesten som om vi bare er på oppbevaring om sommeren, siden det ikke er noen form for terapi. I tillegg vil det være mange på jobb, som verken kjenner systemet, eller pasientene, noe som kan gjøre det litt utrygt å være her; de kjenner jo oss ikke godt nok til at de kan støtte oss når vi har det vanskelig. Kanskje de ikke en gang har erfaring med psykisk syke personer. Men jeg skal ikke dømme dem før jeg har møtt dem, det er bare en antakelse jeg har, ettersom de fleste er studenter, og kanskje til og med yngre enn meg selv. Men for alt i verden, kanskje de er mer opptatt av at vi skal ha det bra, og støtte oss på den måten, før det går så langt at vi får det veldig vanskelig. Men som "trøst", vil det jo alltid være noen faste ansatte her på avdelingen som kjenner oss. Vi blir ikke helt overlatt til fremmede..

 

Matilde

 #psykiatri #psykepiker #psykdom  #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser 

 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
Psykepiker

Psykepiker

21, Trondheim

Vi er to jenter i 20-årene, som begge sliter psykisk. For tiden er vi innlagt, så denne bloggen vil handle om livet på psykiatrisk, og alt det fører med seg. Vi valgte å opprette denne bloggen for å få økt forståelse, men også for å vise at psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og at det ikke er noe å skamme seg over. We're only human, you know.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits